Historien

Publisert: 22.03.2017 Saken oppdatert: 25.04.2017

Skrevet av


En av prestene som har holdt til på Prestegården opp gjennom tidene er Ole Wessel, som hadde sitt virke der fra 1733 til 1748. Han var bror av sjøhelten, og det var visstnok Tordenskjold som skaffet ham kallet i Vestby etter flere slitsomme år som skipsprest. I det meste av hans embetstid var nevøen, Johan Wessel, ansatt som personellkapellan. Kapellanen og hans familie bodde på en av Prestegårdens husmannsplasser, øFør i tiden var det prestene selv som drev prestegården, først ved hjelp av tjenere og senere ved husmenn. Ved folketellingen i 1847 bodde det for eksempel 41 mennesker på gården. Oet var 11 hus­holdninger, hvorav fem husmenn med jord, ti tjenere og i alt 11 barn. Av husdyr var det sju hester, 37 kyr, 36 sauer og tre griser. Oet ble dyrket både korn, erter og poteter.stre Johnsrud. Der står i dag den fredede Wesselstua, et hus som sannsynligvis ble gjenreist tidlig på 1800-tallet av tømmer og materialer fra det gamle huset. I den gamle Wesselstua skal både forfatteren Johan Herman Wessel og brødrene Caspar og Ole Christoffer ha trådt sine bar­nesko. Johan Wessel etterfulgte onkelen som sogneprest i 1748, et kall han hadde i 32 år.

Da Thomas Bodom overtok som sogneprest i 1825 etter Knud Wille, ble det som vanlig ved presteskifter holdt "Besigtigelse, Abods og Tak­sasjonsforretninger over prestegårdens huse".

Det viste seg at så mye var forfallent både ute og inne at det var påkrevet med omfattende reparasjons- og restaureringsarbeider. I stedet for å reparere den gamle hovedbygningen lot Bodom før sin død i 1832 bygge en ny og imponerende prestegård, med 10 rom, to kjøkken, to kontorer og to uinnredede rom i 2. etasje. Dette ble den Prestegården vi kjenner i dag. I et av de uinnredede rom ble det første formannskapsmøte i Vestby avholdt i 1837. Rommet ble aldri siden gjort noe med, og fremstår i dag som det gjorde da bygget var nytt for 172 år siden.

Vestby Prestegård er en toetasjes tømmerbygning med stående, hvitmalt panel og svakt utsvaiet valmtak med glasert takstein. Bygget er på 250 kvm, og ble i 1922 renovert slik det nå fremstår. På tunet står den gamle forpakterboligen som stammer fra midten på 1700-tallet, men som fikk et tilbygg i 1876. Av bygninger finner vi ellers låven fra 1920, stabbur fra ca. 1730, røkterbolig og redskapsskjul.

Hovedbygget, forpakterboligen og stabburet ble fredet i 1992.


Prestegården eies nå av Vestby kommune. Jorda er solgt, mens tunet med alle bygningene er leiet ut til Stiftelsen Kultursenteret Vestby Prestegård. Stiftelsens formål er "å bevare Vestby gamle prestegård for etterslekten og å benytte dette lailturmiljø til kulturelle formål til beste for kommunens og regionens innbyggere. Stiftelsens styre har 5 medlemmer, to opp­nevnt av Vestby kommune og tre oppnevnt av Prestegårdens Venner, som er en paraplyorganisasjon for lag, foreninger og enkeltpersoner som ønsker å gjøre en innsats for å bevare Vestby Preste­gård i henhold til stiftelsens formålsparagraf.


 

Urgården i området var By, som en gang i folkevandringstiden ble delt i fire bruk med navn etter himmelretningene: Nordby, Sundby, Østby og Vestby. Østby er nåværende Follo folkehøgskole, og Vestby erDet er Vestby gård som har gitt navnet til kommunen prestegården.

Et lite knippe av historisk stoff om Vestby, fragmenterte utdrag fra Vestby bygdebok bind 1 av Øystein Kock Johansen.

De eldste gårdene i bygda oppstod lenge før Kristi fødsel, trolig allerede i yngre steinalder. Med det er klart at enkelte av de gårdene vi kan spore allerede i eldre jernalder, har aner som ligger flere hundre år, kanskje tusener av år før Kristi fødsel. Trygve Vik, som har skrevet bygdehistoria for Ås, mener at Strand, Rønjul og Såner er urgårder. Det samme gjelder for Kleiver, Krom, Revling, Hvitsten, Hauge, Tørfest, Rokker, Hale, Garder og Vines.

 

Bygdeborg på Krambuåsen

Eldre jernalder var en urolig tid med kriger og folkevandringer på kontinentet. Dette spredte seg også til Norge, noe våpengraver og forsvarsanlegg viser. I romertid og folkevandringstid anla man flere steder i Norge befestede forsvarsanlegg.

Disse kalles idag for bygdeborger. De ble anlagt på høye og vanskelig tilgjengelige fjellkoller som ble avsperret med en forsvarsmur der det var mulig for angripere å ta seg opp. Ofte er forskansningene av store dimensjoner, med steinmurer som er flere hundre meter lange.

Tusenvis av kubikkmeter rulle- og bruddstein er slept sammen på uveisomme steder. På nesten alle borgene var vannforsyningene sikret.

Bygdegårdene ligger også dominerende til. En slik bygdeborg er funnet i Vestby på Krambuåsen like ved Hauger og Søndre Follo Kloakkverk.

Fjellet ligger fritt i et daldrag som går nordøst-sørvest fra Emmerstadbukta og opp mot Pepperstad Skog.

Stien fram til borgen er lett å finne, ettersom det er skiltet fra parkeringsplassen ved kloakkrenseanlegget.

Selve borgplatået er kun tilgjengelig fra vest, men også her er oppstigningen meget bratt.

Jernskatt


19.april 1983 kunne ØB melde om et usedvanlig oldsaksfunn ved Søndre Follo Kloakkverk. Overskriften lød: "Fant seks kilo jern fra år 600 i Vestby". Funnet inneholdt 62 jernbarrer og en bleggøks. Det er svært sjelden at jernbarrer av denne typen kan dateres så langt tilbake i tid. Ikke bare er alderen sjelden, funnet er det eneste av sitt slag i Akershus.

Hva er grunnen til at disse jernbarrene er gjemt i en fjellsprekk? Deponeringen er muligens laget av en smed eller handelsmann. Bleggøksa er ikke laget helt ferdig, mens barrene er råjern, klare til å smis videre til andre gjenstander.

Gravrøyser

Bronsealderens gravrøyser ligger bl.a ved Kjøvangen. Alle fortidsminner har sine bestemte landskapstyper de ble plassert i. Bronsealderens gravrøyser ble oftest lagt høyt og dominerende på bergrygger med vid utsikt over sjø og land. Slik ble de anlagt for 3000 år siden.

Bronsedolk

Dolken var et statusgjenstand den gang den ble laget, og ble funnet på Petersminde av Ørebekk nær Hvitsten. Bronse er en legering av kobber og tinn som smeltes og blandes i forholdet 9:1. Begge deler måtte importeres, kobberet kom fra gruvene i Karpatene i Mellom-Eruopa, tinnet fra Cornwall i England.

I Vestby har vi to funn, det andre er en øks fra Nubsrød. Dolken er fra eldre bronsealder, for ca 3000 år siden, øksa fra yngre bronsealder. Bronsedolken har den døde fått med seg som gravgave. Den er litt av et praktstykke og vi kjenner ikke til tilsvarende i Norge. Den kalles grepspissdolk. Eggen på denne dolken er lytefri, og funn fra Danmark og Sverige tilsier at kvinner ofte brukte slike dolker i beltet og da som statussymbol.

I Vestby er 7 flintdolker kjente funn, den eldste er funnet i Hølen ca 2400 f Kr. De ulike funnene viser spredningen av bosettingen i Vestby fra tidligste tider; Sen-neolitisk tid var en ekspansjonstid og alle de vesentligste deler av bygda er bebodd med markant tyngdepunkt i Hølen og Såner-området. Betydelig bosetting i Erikstadbygda og Galby bygda. Garder var også et attraktivt boområde i denne perioden. Da stod strandsonen 50 m høyere enn idag og Garderområde var dekket av øyer, holmer og lune viker – ypperlig for fangstsamfunnet.

Stedsnavnenes opprinnelse.

Gården var det faste punkt i tilværelsen for dem som bodde i Vestby i eldre jernalder. Byer og tettsteder fantes ikke så langt nord i Europa. Siden det ikke er noe skrevet fra denne perioden, kan vi anta noe om folks forestillingsverden, deres tanker om liv og død og de mektige krefter utenfor dem. Det viktigste for jernalderbonden var nok å verne om seg og sine mot vetter og farlige krefter, tusser og troll. For å beskytte seg mot mørke makter hadde man amuletter, spesielle steiner som hvit kvarts, kvartsitt eller bergkrystall og små hvite, runde eller eggformede steiner. Slike saker ble ofte lagt ned sammen med den døde både i kvinne- og mannsgraver. De spesielle steinene hadde vernende og helbredende egenskaper, ikke minst for husdyrene.

Folkereligionen eller folketroen hadde i jernalderen sitt utspring i bondens behov for fruktbar åkermark og fruktbare og livsdyktige husdyr. Troen på en sammenheng mellom kjærlighet for fruktbarhet og på de makter som sørger for det viktigste av alle ting, gode år og trivsel for alt levende, har gamle røtter og stor utbredelse. Vårfesten med fruktbarhetsseremonier knyttet til folk, fe og åker har vært faste ledd i folkenes liv. Gudene eller maktene for all vekst i naturen ble dyrket overalt hvor bonden bodde i eldre jernalder. Forestillingene om fruktbarhetens og kjønnets evne til å rå selv over sol og regn, bruken av prestehøvdinger, magiske egenskaper til å bringe lykke eller volde død og skade, gir antydninger om gudebilde.

Jernalderens mennesker tilba gudene i eget hus, dvs på gården. Minner om denne gudsdyrkelsen finner vi ofte i stedsnavn. I Vestby er det noen svært få gårdsnavn som kan settes i forbindelse med kult. Det er bare en gård hvorpå man med stor sannsynlighet kan tale om en jernalderkult; på Hovum i Garder. Dette er ein -heimgard, først leddet henspeiler på hof; hov, tempel. Hovet var nok gårdens gildehall. Gildehallen og den bygningen den lå i, er borte. Bare navnet vitner om at her holdt man sine hellige aktiviteter. Her forrettet bonden på gården de kultiske handlinger. De handlinger og ord som her ble framført er tapt, men minnene om Garder-bygdas hedenske gudsdyrkelse lever for alltid i gårdsnavnet.

Mer usikker er navnet Verpet. Navnet er utledet av varp som betyr steinrøys eller steinhaug. Slike steinhauger ble kalt kastrøyser fordi steinene er kastet sammen i haug. De ble ofte lagt på spesielle steder hvor det hadde skjedd en begivenhet. Dødsfall, lykke, fødsel osv. Slike varp eller verp hadde en tendens til å vokse, for ingen måtte gå forbi stedet uten å kaste en ny stein på haugen.

Gårdsnavnet Hvitsten er interessant. Det betyr den hvite stein. Og bestemte hvite steiner hadde en sakral betydning i eldre jenalder. Flere steder i Norge har man funnet en rekke store og omhyggelig tilhogne steinfigurer, som med tydelige trekk forestiller det mannlige kjønnslem. I dag kalles de av forskerne for hellige hvite steiner ettersom de alltid er laget av hvit bergart. Kan gårdsnavnet Hvitsten gå tilbake på at det her fantes et slikt fruktbarhetssymbol? Så lenge det ikke er funnet noen slik steinbauta på stedet, vil spørsmålet bestå ubesvart. Men tanken er besnærende.

Det er likevel ingen tvil om at disse spesielle figurene har spilt en stor rolle i jordbruksmagiens tjeneste. Noen av fallosene er blitt reist på gårdstun, andre har stått ute i åkern, atter andre er blitt lagt ned i graver. Den store fallos har nok vært fruktbarhetsguden Frøys symbol. Den var det som skulle binde grokraften og øke veksten i det området steinen stod. Kan Hvitsten har vært en slik plass?

Stamnes er også interessant gårsnavn. Gårdens opprinnelig navn har trolig vært Stafnes, der første leddet kommer av stafr (stav). Det siste viser trolig direkte til gårdens beliggenhet inne på det høye og markante neset nord for Sonskilen. Stafs-navn kan henspeile på en forhistorisk stav-kultus. Stafr-navnet kan også gå tilbake på trestaver eller trestokker med utskåret gudebilde /ansikt i enden.

De siste gårdsnavnet i Vestby som omtales er Ulski. Ifølge stedsnavnforskeren Oluf Rygh, kommer gårdsnavnet trolig av Ulfaskeid; ulveskjeiet, mao. ingen kultus-tilknytning til gården.

Som man ser er det ikke mange minner om tidas religionskultur i Vestby. Enkelte gravfunn og noen få vage gårdsnavn som henspeiler på hedensk kult, det er alt. Vestby skiller seg ikke ut fra andre bygder på denne tida, og at det generelle religionsbildet var likt der som andre steder i Skandinavia.



Opprettet: 10. april 2007

Oppdatert 18. september 2007